Ett i tosomhet

I svunne horisonters landskap

finner vi oss...

Stående i par

Kastende skygger fremover,

sidelengs og bakover

Ettersom solen kretset

over oss på himmelen

Dag ble til kveld...

Kveld ble til natt...

Skyggene forsvant...

Men vi ble værende

som statuetter i horisontens hvelving

Så lenge landskapet vårt 

var tilgjengelig

stod vi trofaste sammen

Helt til stiene 

ble overgrodde av 

for lite besøk 

av elskenedes føtters vandring 

Og landskapet sakte skiftet form

Da var det ikke lengre vårt sted

som vi næret med oss selv dag og natt

Og som vokste seg sterkt og frodig

i vår kjærlighet...

Da ble det vårt forlatte landskap

med svunne horisonter

Der vi engang var ett i tosomhet...